bærekraftig-skogforvaltning

Bærekraftig skogforvaltning

Bærekraftig skogforvaltning - et samarbeid om godt styresett.

Ugandas regnskog har et rikt biologisk mangfold og er viktig for vannforvaltningen. Skogen forsyner også alle dem som bor i nærheten med tømmer, ved, mat og medisiner.

En del av utviklingssamarbeidet med Uganda har vært rettet mot å gjøre myndighetene i bedre stand til å forvalte sine naturressurser på en bærekraftig måte. Fra 1999 jobbet Norge sammen med landets myndigheter for å etablere politikk, lovverk og institusjoner for skogforvaltning. I 2004 ble Ugandas National Forest Authority (NFA) opprettet. Norske Statsskog har bidratt med teknisk støtte og kompetanseoverføring til NFA. NFA skal sørge for politikk og lovverk som kan sikre god økonomisk forvaltning av skogen. De skal samtidig bidra til miljøvennlig drift og bevaring av verneverdige skogområder.

Kompetanse på skogen som ressurs

Mabiraskogen er 300 km2 stor og ligger utenfor hovedstaden Kampala. Skogen er et eksempel på et verneverdig område; et naturreservat der det er forbudt å utvinne naturressurser for kommersielt bruk.

Mabiraskogen er en av de største og viktigste skogsområdene i Uganda. Her finnes et stort mangfold av dyre- og planteliv. Skogen er også et viktig nedbørsfelt – som samler opp vann til Viktoriasjøen. Dette er Afrikas største innsjø og kilden til Nilen, som er verdens lengste elv. I tillegg er Mabira en viktig turistdestinasjon.

Dersom skogsområdet blir utarmet vil det ha konsekvenser både for lokalbefolkningen og for økosystemet i området. Hvis skog forsvinner, vil det redusere vannføringen i elver og bekker, og påvirke mønsteret for nedbør i hele regionen, som i sin tur vil påvirke både landbruk og energiutvinning.

For å skape en bærekraftig forvaltning av Mabira, samarbeider NFA med lokalbefolkningens organisasjon, Mabira Forest Integrated Community Organization (MAFICO), om et senter for økoturisme. Gjennom senteret undervises de lokale i ressursforvaltning, og de deltar aktivt i arbeidet med å bevare området.

Økonomisk utvikling og miljøhensyn

Situasjonen i Mabiraskogen illustrerer godt dilemmaet om hvordan bidra til økonomisk vekst og utvikling samtidig som miljømessige og sosiale hensyn ivaretas.

Ugandiske myndigheter hadde en plan om å omregulere en fjerdedel av skogens areal til sukkerrørplantasjer. Området ble lovet bort til et selskap som produserer sukker, planlagt brukt til fremstilling av biodrivstoff. Myndighetenes hovedargument var at det ikke hjelper å være rik på naturressurser når landet ikke har noen industri som kan bidra til å skape økonomisk vekst.

Motstanden rundt omregulering av Mabiraskogen var enorm, og skapte et voldsomt engasjement. Mange mente at omregulering ville stride med gjeldende lovgivning, og både NFA, ugandiske miljøorganisasjoner og lokalbefolkningen engasjerte seg sterkt i striden.

Utviklingssamarbeidet har bidratt til å bygge nasjonale institusjoner og kunnskap innen miljøforvaltning. Myndighetene blir selv ansvarliggjort for balansen mellom økonomiske, miljømessige og sosiale hensyn.

I 2007 ble det avklart at man ikke skulle omregulere deler av Mabiraskogen for sukkerproduksjon.

Miljøgifter og plantevern

Miljøgifter er en stor utfordring for mange utviklingsland. Det kan være dårlig kontroll med plantevernmidler eller bruk av skadelige kjemikalier i produksjon. Sterk vekst i økonomi og industri kan gi både økt produksjon og større forbruk, som kan gjøre land mer utsatt for utslipp av miljøgifter.

I Asia har det vært kraftig økonomisk vekst, og det har samtidig vært store problemer med utslipp av miljøgifter. De to siste tiårene har asiatiske myndigheter, ikke-statlige og internasjonale organisasjoner samarbeidet om et program for integrert plantevern (IPM). Programmet skal gjennom opplæring av bønder bidra til en mer bærekraftig produksjon i landbruket. Norge har sammen med FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) støttet dette programmet siden 1996. Programmet har bidratt til økt produktivitet i landbruket, redusert bruk av kjemiske plantevernmidler, samt bidratt til utviklingen av et marked for usprøytede grønnsaker. IPM har brukt erfaringer fra norsk landbruk med å skape gode samarbeidsrelasjoner mellom landbruksforskere, veiledere og lokale bønder.

Gjennom programmet har man fått til viktige endringer av strategier, regelverk og finansiering for plantevern og sprøytemidler i Kina, Laos, Thailand, Kambodsja og Vietnam. Blant annet finnes det nå midler i landenes statsbudsjetter til opplæring og kontroll. Mange var redde for at skadene på avlingene ville øke da man reduserte bruken av plantevernmidler, men produksjonen per arealenhet er minst like god, eller bedre. I noen tilfeller får produsentene bedre pris for sine usprøytede grønnsaker. I tillegg har programmet hatt positive helseeffekter fordi produsentene er mindre utsatt for forgiftning ved bruk av sprøytemidler, samt positive sosiale effekter, da programmet henter frem den enkeltes vilje og engasjement.

Fakta om FAO

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) blir ofte hentet inn for å hjelpe bønder med å gjenopprette sin produksjon etter flom, ved husdyrepidemier og liknende kriser.

FAOs globale informasjons- og varslingssystem utgir rapporter om verdens matvaresituasjon hver måned. Når land er truet av matvaremangel, blir det sendt ut spesialvarsler til regjeringer og hjelpeorganisasjoner.

Opplæring av bønder

IPMs undervisningsopplegg, Farmer Field School (FFS), ble første gang gjennomført i 1989 i Indonesia. Programmet ga raskt resultater og spredde seg til flere asiatiske land. 20 år etter har mer enn to millioner asiatiske bønder deltatt i denne typen opplæring, og programmet har ekspandert til nærmere 80 land verden over.

Kunnskapen og metodene som formidles av FFS har ført til redusert bruk av sprøytemidler. Dette gir en mer bærekraftig risproduksjon for flere hundre tusen risdyrkere i land som Kina, Indonesia, Filippinene og Vietnam.

Det meste av undervisningen foregår på ukentlige møter gjennom hele vekstsesongen. Et undervisningsopplegg omfatter cirka 25 bønder. De gjør forsøk i egen åker og møtes i hverandres åkre for å følge opp utviklingen og dele erfaringer. De noterer informasjon om vekst og skader på plantene, og ser på forskjellige nytteorganismer på plantene og i jordsmonnet. Resultatene fra analysene presenteres i plenum.

Etter opplæring i FFS oppnås ofte større avlinger og bedre økonomi på grunn av mindre og riktigere bruk av kjemiske plantevernmidler og kunstgjødsel.

IPM i Vietnam

Det finnes et team med utdannede IPM-veiledere i hver av Vietnams 61 provinser. Mer enn 500 000 risbønder har fått opplæring gjennom Farmer Field School. Programmet har hatt stor fremgang siden det første opplegget for å utdanne IPM-veiledere startet i 1992. Nå finnes IPM-opplegg for ris, grønnsaker, soyabønner, peanøtter, te, bomull og søtpoteter.

Både miljøet og millioner av mennesker blir hvert år skadet av miljøgifter. Å styrke innsatsen for miljøvern i utviklingsland er både god miljøvernpolitikk og god utviklingspolitikk.